Dødsrune

Universitetets aula i Oslo dekorert med «dødsruner» under minnehøytideligheten over Nasjonal Samlings propagandaminister Gulbrand Lunde og kona som omkom i oktober 1942.[1] Runetegnet «yr» (ᛦ) representerte opprinnelig lyden «R», men ble tatt i bruk som Todesrune i det nazistiske Tyskland. På talerstolen står minister Axel Stang.
Propagandafoto: Fra Marie og Gulbrand Lunde – Liv i kamp, minneskrift utgitt 1942

Dødsrune, etter tysk Todesrune, var de tyske nazistenes kallenavn på runetegnet «yr» (ᛦ) i den yngre, skandinaviske runerekka.[2] Tegnet består av en loddrett strek med to kortere linjer som skråner nedover ut fra hver side av nedre del av hovedstreken.

Bakgrunn

Gravminnet på æresgraven (Ehrengrab) for komponisten og nazisten Josef Reiter på den sentrale gravlunden i Wien har «livs-» og «dødsrune» (ᛉ og ᛦ) som symboler for «født» og «død». Monumentet er fra 1939, året etter Anschluss, «tilslutningen» som gjorde Østerrike til provinsen Ostmark i Hitler-Tyskland.

I 1908 publiserte runemystikeren Guido von List en samling på 18 fantasifulle «Armanen-runer». Ifølge hans rasistiske ariosofi var «dødsrunen» et magisk tegn fra germansk oldtid som symboliserte døden, det feilaktige og annet.[3] Form- og innholdsmessig kunne runen tolkes og omtales som «en omvendt livsrune»,[4] det vil si det gaffelformede runetegnet «elgr» (algiz, elhaz , ᛉ)[5], også omtalt som «gaffelkors»,[6] snudd opp-ned. Von Lists variant ble sagt å representerte «mann», «menneske», «liv» og «fødsel», men var opprinnelig et nøytralt tegn i den eldre runerekka med lydverdien «stemt S» og latinsk skriftverdi «R»[5] på samme måte som «yr» i den yngre; tegnet ble snudd for å skille det fra liknende runer.[7] Lydverdien til «dødsrunen» i von Lists system var imidlertid «i» eller «y».[3]

Betydning og bruk i nazismen

Universitetets aula pyntet med «dødsrune», SS-runer og Hirdens solkorsmerke og svarte flagg under «De falnes dag» 15. mars 1942, en minnehøytidelighet til ære for drepte «frontkjempere», norske frivillige soldater i tysk krigstjeneste på østfronten under andre verdenskrig, arrangert av Quislings fascistparti Nasjonal Samling (NS).
Foto: Fra NS årbok 1942
Vidkun Quisling, NS' «fører», og Thore Tjersland, partiets fylkesfører i Vest-Viken, foran en monumental «dødsrune», et midlertidig minnesmerke over tapte frontkjempere, under NS' pinsestevne i Borreparken i Vestfold i juni 1943.
Foto: Riksarkivet
Adolf Hitlers død 30. april 1945 ble kunngjort i Germaneren, avis for Germanske SS Norge, med en «dødsrune» over portrettet hans 5. mai samme vår, bare tre dager før andre verdenskrigs slutt i Europa.
Foto: Kjetil Ree, 2016. Fra utstilling hos Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i Oslo

De uhistoriske forestillingene om en «dødsrune» vant gjenklang blant annet i den ultranasjonalistiske, tyske Völkisch-bevegelsen.[trenger referanse] Svermerisk dyrking av gamle, nordiske og germanske symboler var også utbredt i deler av SS, nazistpartiet NSDAPs ideologiske elitetropper. Organisasjonens leder Heinrich Himmler bygde sine ideologiske visjoner før og under andre verdenskrig delvis på mytologi og okkultisme.[trenger referanse]

Nazistene brukte «dødsrunen» istedenfor kristent kors ved begravelser, særlig for å hedre døde SS-menn, både i dokumenter, aviser og på improviserte og faste gravsteiner.[8] Under krigen brukte også Quislings fascistparti Nasjonal Samling (NS) «den germanske dødsrune» som symbol i trykte oversikter og på minnesmerker over falne frontkjempere.[1] På tilsvarende måte kunne «livsrunen» brukes for å markere fødselsdatoer i annonser og liknende. Lebensrune ble også brukt som kjennetegn for Lebensborn-programmet, NS Hjelpeorganisasjon og annet.

Nynazister kan fortsatt benytte nazistenes «døds-» og «livsruner» som ideologiske symboler i propaganda og dekor. Også norske høyreekstremister bruker disse i sitt miljø.[8]

Annet

Kritikere av fredsbevegelsen på 1960- og 1970-tallet kunne hevde at det kjente peace-merket bestod av en nazistisk dødsrune innskrevet i en sirkel. Dødsrunen kan også tolkes som et latinsk kors som er snudd på hodet og har brukket midtbjelke som henger ned fra midten.

I norrøn tid ble magiske dødsruner som kunne føre til død, kalt helstafir eller valrúnar.[9] på samme måte som seiersruners (sigrúnar) kunne føre til seier.[10] De tyske nazistene kalte sikksakk-S-en i emblemet til SS for Siegrune, «seiersrune».

Betegnelsen «dødsrune» kan, som på svensk, også brukes om en nekrolog, det vil si et minneord over en avdød.[9][11]

Referanser

  1. ^ a b Jimi Thaule: På nasjonal grunn – Nasjonal Samlings bruk av ritualer og historiske symboler 1933-45 (masteroppgave 2007) side 71
  2. ^ Betydningen til runene i den yngre futharken (på engelsk)
  3. ^ a b Betydningen til von Lists Armanen-runer (på engelsk)
  4. ^ Grimstad Adressetidende 1943.09.29. Norge;Aust-Agder;;Grimstad;;;;. 1943-09-29. s. 1. 
  5. ^ a b Arild Hauge om den eldre futharken
  6. ^ Ursin, J. (1975). Kristne symboler: en håndbok. [Oslo]: Land og Kirke. s. 90. ISBN 8205081719. 
  7. ^ «Om oppnedvendte runer i den skandinaviske futharken (på tysk)». Arkivert fra originalen 22. april 2019. Besøkt 23. april 2019. 
  8. ^ a b Politiets og påtalemyndighetens bekjempelse av straffbar høyreekstrem og rasistisk virksomhet (håndbok utgitt 2001 av Politidirektoratet) side 17
  9. ^ a b Oppslagsordet «dødsrune» i Ordbog over det danske sprog (om etymologi og bruk 1700-1950)
  10. ^ Oppslagsordet «sejrsrune» i Ordbog over det danske sprog (om etymologi og bruk 1700-1950)
  11. ^ Oppslagsordet sejrsrune i Svenska Akademiens ordbok


Eksterne lenker

  • (en) Todesrune – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Autoritetsdata