Luciano Berio
Luciano Berio | |||
---|---|---|---|
Født | 24. okt. 1925[1][2][3][4] Imperia Oneglia[5] | ||
Død | 27. mai 2003[1][2][3][4] (77 år) Roma[5] | ||
Beskjeftigelse | Klassisk komponist, dirigent, pedagog, musikkpedagog, universitetslærer, pianist, musiker, komponist | ||
Utdannet ved | Conservatorio Giuseppe Verdi | ||
Ektefelle | Cathy Berberian | ||
Nasjonalitet | Italia (1946–2003) Kongedømmet Italia (1925–1946) | ||
Medlem av | Det europeiske akademi for vitenskap og kunst American Academy of Arts and Sciences | ||
Utmerkelser | 9 oppføringer Guggenheim-stipendiet (1968)[6] Praemium Imperiale (1996)[7] Ernst von Siemens' musikkpris (1989)[8] Storkors av Republikken Italias fortjenstorden Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Premio Feltrinelli Wolf-prisen (kunst) (1991) (sammen med: Yehudi Menuhin) Royal Philharmonic Society Music Awards Gullmedalje av den italienske fortjenstorden for kultur og kunst | ||
Periode | Neue Musik | ||
Sjangre/ former | Opera | ||
Instrument | Piano | ||
IMDB | IMDb | ||
Luciano Berio på Commons |
Luciano Berio (1925–2003) var en italiensk komponist.
Berio var en pionér på elektronisk musikk og kjent for sine eksperimentelle verk.
Verk
- Thema (Omaggio a Joyce), 1958
- Sequenza I, 1958
- Circles, 1960
- Visage, 1961
- Passaggio (messa in scena), 1961–1962
- Folk Songs, 1964
- Laborintus II; med dette verket vant han Prix Italia i 1966
- Gesti, 1966 (Verk for altblokkfløyte solo)
- Chemins II, 1967
- O King, 1968
- Sinfonia, 1968
- Tilegnet Leonard Bernstein; Bestillingsverk for New York Philharmonic som uroppførte verket med Swingle Singers i 1968 under ledelse av Berio selv. Den endelige femsatsige versjon ble uroppført på Donaueschinger Musiktage med Südwestfunk-Orkester Ernest Bour.
- Recital I (for Cathy), 1972
- A-Ronne, 1975
- Cries of London, 1976. Verk med 7 satser for SSAATTBB.
- Corale, 1981
- Un Re in ascolto, 1983
- Ofanìm, 1988 (rev. 2000)
- Outis, 1996
- Cronaca del Luogo, 1999
- Sequenza XIV, 2002
- Stanze, 2003
Referanser
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Luciano-Berio, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000019219, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3006, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Guggenheim fellows ID luciano-berio[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.praemiumimperiale.org, besøkt 19. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.evs-musikstiftung.ch[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
- Seither, Charlotte: Dissoziation als Prozeß. Sincronie for string quartet von Luciano Berio, Kassel, Bärenreiter 2000, ISBN 3-7618-1466-6
- Metzger, Heinz-Klaus, Riehn, Rainer und Tadday, Ulrich (red.): Musik-Konzepte. Luciano Berio, München, edition text + kritik 2005, 124 S., ISBN 3-88377-784-6
- Gartmann, Thomas: ... dass nichts an sich jemals vollendet ist. Untersuchungen zum Instrumentalschaffen von Luciano Berio, 2. Aufl., Bern, Haupt 1997, 177 S., ISBN 3-258-05646-3 (Dissertation)
- Dressen, Norbert: Sprache und Musik bei Luciano Berio. Untersuchungen zu seinen Vokalkompositionen, Regensburg 1982, ISBN 3-7649-2258-3
Eksterne lenker
- (en) Offisielt nettsted
- (en) Luciano Berio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Luciano Berio på Internet Movie Database
- (no) Luciano Berio hos Sceneweb
- (sv) Luciano Berio i Svensk Filmdatabas
- (en) Luciano Berio på AllMovie
- (en) Luciano Berio hos The Movie Database
- (en) Luciano Berio på Apple Music
- (en) Luciano Berio på Discogs
- (en) Luciano Berio på MusicBrainz
- (en) Luciano Berio på Spotify
- (en) Luciano Berio på Songkick
- (en) Luciano Berio på AllMusic
- Luciano Berio hos Universal Edition
- (de) Verk av og om Luciano Berio i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Litteratur om Luciano Berio i Bibliographie des Musikschrifttums
- Tempo Reale, grunnlagt av Luciano Berio i 1987 – Villa Strozzi, Firenze
- v
- d
- r
Ernst von Siemens’ musikkpris – hovedpristakere
- Benjamin Britten (1974)
- Olivier Messiaen (1975)
- Mstislav Rostropovitsj (1976)
- Herbert von Karajan (1977)
- Rudolf Serkin (1978)
- Pierre Boulez (1979)
- Dietrich Fischer-Dieskau (1980)
- Elliott Carter (1981)
- Gidon Kremer (1982)
- Witold Lutosławski (1983)
- Yehudi Menuhin (1984)
- Andrés Segovia (1985)
- Karlheinz Stockhausen (1986)
- Leonard Bernstein (1987)
- Peter Schreier (1988)
- Luciano Berio (1989)
- Hans Werner Henze (1990)
- Heinz Holliger (1991)
- H. C. Robbins Landon (1992)
- György Ligeti (1993)
- Claudio Abbado (1994)
- Harrison Birtwistle (1995)
- Maurizio Pollini (1996)
- Helmut Lachenmann (1997)
- György Kurtág (1998)
- Arditti Quartet (1999)
- Mauricio Kagel (2000)
- Reinhold Brinkmann (2001)
- Nikolaus Harnoncourt (2002)
- Wolfgang Rihm (2003)
- Alfred Brendel (2004)
- Henri Dutilleux (2005)
- Daniel Barenboim (2006)
- Brian Ferneyhough (2007)
- Anne-Sophie Mutter (2008)
- Klaus Huber (2009)
- Michael Gielen (2010)
- Aribert Reimann (2011)
- Friedrich Cerha (2012)
- Mariss Jansons (2013)