Parti socialiste
Se også Parti socialiste (andre betydninger)
Parti socialiste | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Land | Frankrike | ||
| Leder(e) | Olivier Faure (29. mars 2018–) | ||
| Grunnlegger(e) | François Mitterrand | ||
| Grunnlagt | 4. mai 1969 | ||
| Forgjenger | Section française de l'Internationale ouvrière | ||
| Hovedkvarter | rue de Solférino | ||
| Ungdomsorg. | Mouvement des jeunes socialistes | ||
| Antall medlemmer | 60 000 (2014) | ||
| Ideologi | Sosialdemokrati sosialøkologisme sosialliberalisme | ||
| Politisk posisjon | Sentrum-venstre venstresiden | ||
| Internasjonal tilknytning | Progressiv allianse Sosialistinternasjonalen | ||
| Nettsted | www.parti-socialiste.fr (fr) | ||
Parti socialiste på Commons | |||
Parti socialiste (PS) er Frankrikes største venstreparti og ble dannet i 1969 ved sammenslåingen av det gamle Section française de l'internationale ouvrière (SFIO) og andre partier og klubber. François Mitterrand ble leder for det nye partiet.
Fransk sosialisme frem til 1969
Frankrikes første sosialistparti, Parti Ouvrier Français, ble grunnlagt i 1880 av Jules Guesde og Paul Lafargue (svigersønn av Karl Marx). Allerede i 1882 ble partiet splittet to fraksjoner, en marxistisk, ledet av Guesde og en moderat ledet av Paul Brousse. Flere splittelser fulgte, og ingen av de forskjellige gruppene hadde noen særlig suksess ved valg. Mellom 1899 og 1905 var det to franske sosialistpartier, Parti socialiste de France til venstre og Parti socialiste Français) til høyre. I 1905, ble imidlertid de to partiene slått sammen til Section française de l'internationale ouvrière (SFIO) under ledelse av Jean Jaurès
Sosialistene var splittet over hvorvidt man skulle delta i krigsregjeringen under første verdenskrig. I 1920 brøt venstrefløyen ut og dannet det franske kommunistpartiet.
I 1922 og igjen i 1924, gikk sosialistene sammen med de radikale i en venstrekoalisjon. I 1934, ble også kommunistene med i en “folkefront”, som vant valget i 1936, noe som førte til Frankrikes første sosialistiske statsminister, SFIOs leder Léon Blum. Regjeringen falt imidlertid under et år etter at den ble etablert, på grunn av uenighet om den økonomiske politikken og den spanske borgerkrigen.
Etter frigjøringen av Frankrike i 1944 ble SFIO ledet av Guy Mollet som var statsminister i 1956. Etter å ha blitt svekket av velgerflukt, eksperimenterte SFIO med en rekke alliansestrategier. For å styrke sin posisjon vis-à-vis kommunistene etablerte partiet i 1965 Fédération de la Gauche Démocratique et Socialiste (FGDS), en samling av SFIO, radikale og sosialdemokratiske grupper. François Mitterrand, som var leder for en av disse gruppene, Convention des institutions républicaines (CIR), ble valgt til leder for FGDS og ble deretter felles presidentkandidat for FGDS og kommunistene i 1965.
Valgalliansen med kommunistene brøt sammen foran presidentvalget i 1969. Det samme skjedde med FGDS. SFIO var nå så svekket at dets presidentkandidat i 1969, Gaston Deferre bare fikk vel 5 % av stemmene i første valgomgang. Etter dette presidentvalget fusjonerte SFIO med Mitterrands CIR og ulike klubber og dannet det nye sosialistpartiet, hjulpet også av at de radikale nå var sterkt svekket som selvstendig parti. I 1971 ble Mitterrand sosialistpartiets leder. Året etter ble PS og kommunistene enige om et felles regjeringsprogram, som også venstrefløyen hos de radikale, Mouvment des Radicaux de Gauche, sluttet seg til i 1973. Denne venstreunionen, L'Union de la Gauche, brøt sammen foran parlamentsvalget i 1978, noe som hang sammen med at PS var i ferd med å overta kommunistenes dominerende plass som det største partiet på venstresiden. Bruddet med kommunistene var en medvirkende årsak til sosialistenes historiske valgseier i 1981. Sosialistene fikk absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. I de to første årene førte PS en klart venstreorientert politikk, med nasjonaliseringer, skattereformer, heving av minimumslønningene, arbeidstidsforkortelser og opprettelse av nye arbeidsplasser i offentlig sektor. Fra mars 1983 ble imidlertid denne politikken lagt kraftig om, da PS slo inn på en innstrammingspolitikk.
Senere valg
1986 og 1988
I 1986 mistet PS flertallet i nasjonalforsamlingen, og Frankrike opplevde sitt første «samboerskap» mellom en sosialistisk president og en gaullistisk statsminister (Jacques Chirac). Dette førte til en svekkelse av Mitterrands makt, og han konsentrerte seg i stor grad om utenrikspolitikken. Mitterrand ble gjenvalgt som president i 1988, og han oppløste raskt etterpå nasjonalforsamlingen og utlyste nyvalg. Valgresultatet førte til at PS igjen fikk statsministeren (Michel Rocard), men i allianse med Union pour la Démocratie Française (UDF).
1995 og 1997
I 1995 tapte sosialistenes presidentkandidat, Lionel Jospin, og Chirac overtok etter Mitterrand som landets president.
I 1997 vant sosialistene parlamentsvalget og Jospin overtok som statsminister i en nytt “samboerskap”, denne gangen mellom Chirac som president og en sosialistisk statsminister.
2002, 2004, 2006 og 2007
Ved presidentvalget i 2002 kom Jospin på tredjeplass i første valgomgang, ikke bare bak Chirac, men også bak Jean-Marie Le Pen, lederen for Front national. Jospin trakk seg umiddelbart fra politikken. Sosialistene mistet også flertallet i parlamentet seinere samme år, men fikk et ”comeback” ved de regionale valgene i 2004.
Siden valgnederlaget i 2002 har PS gått gjennom interne stridigheter, blant annet uro på partiets venstreside der det ønskes en mer radikal politikk. Det var også uenighet om partiets standpunkt til den foreslåtte europeiske grunnloven. Partiet sentralt anbefalte et «ja» ved folkeavstemningen, mens flere sentrale medlemmer anbefalte et «nei».
Valgene i 2007 og 2012
Den 16. november 2006 valgte partiet Ségolène Royal som partiets kandidat ved det franske presidentvalget valget våren 2007.
Ved det franske presidentvalget i 2012 ble François Hollande valgt til partiets presidentkandidat, hvor han senere vant. Hollande hadde tidligere vært samboer med Royal, som med 40 stemmers overvekt av ca. 130 000 avgitte stemmer over nettopp Hollande, ble partiets presidentkandidat ved presidentvalget i 2007.
Nasjonalforsamlingsvalget i 2024
Etter Europaparlamentsvalget 2024 valgte president Emmanuel Macron den 9. juni 2024 valgte å skrive ut nyvalg til Frankrikes nasjonalforsamling.[1] Bakgrunnen for beslutningen om å oppløse den sittende nasjonalforsamlingen var at det ytre høyre-partiet Rassemblement national (forkortet RN, på norsk også kalt «Nasjonal samling») hadde vunnet Europaparlamentsvalget i Frankrike med klar margin; president Macron håpet at et nyvalg skulle svekke Rassemblement nationals posisjon i den franske nasjonaforsamlingen.[1]
Nyvalget ble gjennomført 30. juni 2024 (første valgomgang) og 7. juli 2024 (andre valgomgang). Ved nasjonalforsamlingsvalget deltok PCF i venstrealliansen Nouveau Front populaire (NFP; på norsk også kalt «Ny folkefront»), som foruten Parti socialiste bestod av La France Insoumise (LFI, på norsk også kalt «Det ukuelige Frankrike»), EELV («De Grønne») og Parti communiste français (PCF, på norsk også kalt «Kommunistpartiet»).[2] NFP fikk en relativ brakseier etter andre valgomgang, med 182 av de totalt 577 setene i den franske nasjonalforsamlingen.[3]
Referanser
- ^ a b Alnes, Espen (9. juni 2024). «Emmanuel Macron skriv ut nyval i Frankrike». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 11. juli 2024. «– Eg kan ikkje late som om ikkje noko har skjedd, seier Macron etter at Nasjonal Samling blei det klart største partiet i det franske EU-valet søndag. | Han seier framgangen til nasjonalistane er ein fare for landet og Europa, ifølge Reuters.»
- ^ Kolberg, Marit (7. juli 2024). «Høyeste valgoppslutning på flere tiår i Frankrike». NRK. Besøkt 11. juli 2024. «Ny folkefront (Nouveau Front populaire, NFP) : NFP er en venstreallianse som består av Sosialispartiet (SP), som har slått seg sammen med Ukuelige Frankrike (La France Insoumise, LFI). I alliansen er også partiene De grønne (EELV) og Kommunistpartiet (PCF). | Venstrealliansen fikk 28 prosent av stemmene i første runde. De har ikke utpekt statsministerkandidat.»
- ^ «Résultats des élections législatives 2024 en temps réel». Le Monde.fr (fransk). Besøkt 11. juli 2024.
Eksterne lenker
- (fr) Offisielt nettsted
- (en) Parti socialiste (France) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Parti socialiste på Dailymotion
- Parti socialiste på Facebook
- Parti socialiste på Instagram
- Parti socialiste på Telegram
- Parti socialiste på YouTube
- Parti socialiste på X (tidligere Twitter)
- v
- d
- r
Politiske partier i Frankrike 
- Parti ouvrier indépendant (POI)
- Nouveau parti anticapitaliste (NPA)
- Lutte ouvrière (LO)
- Parti socialiste (PS)
- Parti communiste français (PCF)
- Les Écologistes
- Parti radical de gauche (PRG)
- Parti de gauche (PG)
- La gauche moderne (LGM)
- Mouvement républicain et citoyen (MRC)
- Mouvement démocrate (MoDem)
- Nouveau centre (NC)
- Parti radical (RAD)
- Nouvelle Action Royaliste (NAR)
- Les Républicains
- Mouvement pour la France (MPF)
- Debout la République (DLR)
- Centre National des Indépendants et Paysans (CNI)
- Rassemblement pour la France (RPF)
- République solidaire (RS)
