Sveiser (fjøsrøkter)

Andre betydninger: Se sveiser (metall)

Sveiser er en eldre yrkesbenevnelse for en mannlig fjøs-røkter. Sveiserens jobb var å ta vare på storfe og andre husdyr, og å utnytte melken, gjennom å konservere den på best mulig måte. Det gjorde de gjennom å yste ost, kinne smør og produsere andre melkeprodukter.

De første sveiserne kom til Norge fra Sveits på begynnelsen av 1800-tallet, noe som er årsaken til yrkestittelen sveitser som siden ble til «sveiser».^[1] I Sveits var dette et mannsyrke. Sveitserne bragte blant annet med seg kunnskapen om ysting av sveitserost, som her til lands trolig startet ved Tønsberg omkring 1815.^[2] Fra midten på 1800-tallet og framover ble det stadig mer og mer vanlig å ha en sveiser (om enn ikke fra Sveits) ansatt på større gårder som drev med melkeproduksjon. Yrkestittelen sveiser ble også brukt om mannlige fjøsrøktere uavhengig av meieriproduksjon.^[3]^[4]^[5] Utover på 1950- og 1960-tallet forsvant så de siste sveiserne fra norske fjøs, samtidig med at norske gårdsbruk fikk stadig færre ansatte ut over gårdbrukeren og hans kjernefamilie.

Tradisjonelt i nordisk kultur var fjøsstell og melkestell kvinnearbeid, og den som hadde ansvar for dette arbeidet, på gården og setra, kaltes budeie.

Sveiseren er skildret litterært av, blant andre, Kjell Aukrust^[6] og Alf Prøysen.^[7]

Se også

Referanser

^ (no) «sveiser_-_røkter» i Store norske leksikon
^ Sveitserosten - i Norge siden 1815; tine.no
^ Slettan, Dagfinn (1978). Dreng og taus i Verdal. Universitetsforlaget. s. 86. ISBN 8200017168.
^ Erik Andreas Kjøs (2014). «Et år på en Løtengård». Lautin. Historielaget. s. 137.
^ Harsson, Margit (2000). Stein : en storgård på Ringerike. M. Harsson. s. 220. ISBN 8299548101.
^ Aukrust, Kjell (1998). Simen, Bonden og Bror min. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202176506.
^ Prøysen, Alf (1969). Trost i taklampa. Oslo: Tiden.